Syd for Valløveien er mest kjent for tidligere skipsfart, hvalfangst og industri. Gjennom middelalderen tjente Jarlsø som et viktig åsted for sentrale begivenheter i Norges historie. Nå er alt borte. Det underlige med alle disse omstillingene som har skjedd opp gjennom tidene er at sysselsettingen tross økende bosetning fortsatt er høy. Før i industri og sjøfart, nå i handel og service, men utenfor Søndre Slagen.


Narverød Saltverk


Da baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683 fulgte det også med et saltverk på Narverød i Slagen med panner og redskap. Hvor lenge dette saltverket hadde vært i drift vet man ikke, men baronen hadde ingen interesse av det og lot det straks bli fjernet. 
Fyrforvalter Jørgen Michelsen anla i 1714 et lite saltbrenneri eller saltverk ved Ulleviksbogen (mellom  Helodden og Lillebogen). Fra England skaffet Michelsen seg en saltpanne. Saltet ble kokt dels av sjøvann og dels av innført engelsk steinsalt.
Michelsen søkte senere om privilegium på saltutvinning, men fikk avslag. I stedet ble det i 1734 befalt for kgl. regning å oppføre et salt prøveverk på Narverød. Verket besto av et kokehus med en liten saltpanne med de nødvendige rør, pumper og kar samt et 30 m langt graderhus, som imidlertid ikke kom i bruk. Den tekniske ledelse var overlatt til en tysk saltmester ved navn Jørgen Steen (også kalt Georg Stein). Verket ble innstilt i 1738 etter å ha produsert 400 tønner salt. 
Anlegget var lite, og da man hadde liten teknisk erfaring å bygge på, var det vanskelig å få til en tilfredsstillende drift. Kongen sendte derfor saltdirektør Joachim Friderich von Beust fra Tyskland for å undersøke forholdene ved det norske saltkokeriet. Resultatet av von Beusts undersøkelser ble en kontrakt av 30. april 1739, hvorved han påtok seg å anlegge et nytt stort saltverk på Vallø.


Narverød Gård

 


Opprinnelige Narverød gård stammer fra før 1357, da det første kjente kjøpsbrev ble utstedt.. 
På Narverød er det i dag to gårdsbruk. Det opprinnelige er dagens Narverød gård. Frydenlund gård ble utskilt fra denne gården i 1857 av skipsreder Jens Walløe og overført til sønnen Jens Riddervold Walløe. Narverød gård har opp gjennom tidene hatt skiftende eiere og vært hjemsøkt av branner.
I 1890-årene flyttet de fleste øyfolkene inn til fastlandet og sommertrafikken, hvor byfolket ville ut i skjærgården, hadde sin spede begynnelse. Dette ga grunnlag for pensjonatvirksomhet som vi regner med startet i seilforeningens tid og fortsatte utover i 1900-årene.
I 1899 ble bygninger sammen med strandtomten frasolgt til arkitekt Julius Fosseid som da representerte «Norsk Forening For Lystseilas», senere KNS, Kongelig Norsk Seilforening. Her etablerte han «Aktieselskabet Narverød Klubhus».
Det ble arrangert store seilaser fra Narverød, og mange berømte lystbåter med prominente personer oppsøkte stedet.
I 1903 skulle den første pokalseilas arrangeres ved Narverød med en båt fra hver av landene Sverige, Danmark og Norge. Det startet med innledende seilaser og 30. juli skulle første omgang avholdes. Natten før ble imidlertid området rammet av en storm med orkan i vindkastene. Havnen ble det reneste kaos av drivende båter som hadde slitt seg og mange drev inn i fjæresteinene. Etter dette flyttet KNS hovedtyngden av sine seilaser til Hankø.
Ved seilforeningens start ble Bernt Styren fra Eidsvoll ansatt for å ta seg av gårdsdriften. Han fikk tidlig kjøpt skog- og jordområdene, og etter KNS fraflytting fikk han også kjøpt resten av gården for et rimelig beløp. Nå ble det også et stort oppsving i pensjonatdriften som pågikk fram til 1938. Fra 1948 ble der drevet pikepensjonat om sommeren fram til 1965. I 1930 ble gården overtatt av Betty Gunnor og Peter Jakob Dingstad. Narverød gård eies i dag (2014) av Kari og Bernt Dingstad. De har foretatt omfattende endringer både på hovedhus og låvebygg.


Presterød gård


Presterød gård i 1860-årene malt av den kjente landskapsmaleren Peder Balke. Til venstre: Teglverket. Midt på: Hovedbygningen


I 1616 var hele Presterød eid av Tronen. I 1673 overlot Kong Christian V Tønsberg len til rikskansler grev Peder Griffenfeld (1635-1699). Derved ble han også eier av Presterød gård. Men bare tre år senere falt han i unåde pga forræderi og satt resten av sitt liv i bevaring som statsfange. I 1750 blev det holdt auksjon over en del av det jordgods som hadde tilhørt greven.
I 1779 nevnes fru Akeleye på Presterød for sin nyrydning og grøftning og dessuten for å ha plantet frukt- og urtehage og satt fiskedammer og bygninger i ypperlig stand. Fru Akeleye solgte gården i 1798 til den mindreårige Frans Bull (1784 – 1861).
I krigsårene (Napoleons-krigen) 1808-14 overlot Bull bygninger på Presterød til et provisorisk militærhospital for sjøetaten. I tiden 1808-14 døde det 40 personer fra forskjellige kanter av landet på hospitalet. I november 1812 døde det her også 17 russiske matroser fra orlogsfartøyet «Sevolad». Hospitalet ble nedlagt i 1824.
Etter 1814 anla Bull både teglverk og brennevinsbrenneri på gården. Han drev også kjøpmannsvirksomhet i Tønsberg, og i 1840 solgte han bort mesteparten av gården.
Kammerherre Nicolai Krog Oscar von Munthe av Morgenstierne kjøpte Presterød gård i 1847. Han var opptatt av sin sønns kunstneriske evner og i 1860 tilkalte han maleren Peder Balke - senere kjent som en av Norges fremste landskapsmalere - som læremester. I denne tid ble veggflatene i storstua prydet med flere av Balkes malerier. Da våningshuset ble revet i 1963 ble maleriene delt ut blant familiemedlemmene. Noen ble etter hvert solgt ut, og ett av dem (se ovenfor) er nå i Haugar Vestfold Kunstmuseums eie.
Morgenstierne solgte gården i 1878 til Svend A. Holtan, som delte opp gården i mange bruk.  Mens han selv beholdt hovedbølet (gårdsbruket), solgte han ut resten.
Birger Martin Kirsebom (1863-1938), født i Sokndal, Rogaland, kjøpte Presterød gård i 1914. Gården er fremdeles i Kirsebom-familiens eie.


Presterødolla


Skipsfart

"Wilh. Wilmsens MS "Tarn. "Stolteste skip av dem alle" sier Sjøkaptein Finn-Aage Christoffersen som også har forfattet hefte nr. 5, 8, 12 og medvirket i andre av foreningens hefter og bok. Mang en sjømann fra Søndre Slagen har seilt på WW-skip


Kystbefolkningen i Norge - det var langs kysten langt de fleste innbyggerne bodde - har siden de tidligste tider vært avhengig av båter til både fiske og transport. Derved utviklet de spesielt gode ferdigheter på dette området, noe som etter hvert kom til å prege oss som nasjon.
Ved innføringen av seilet og vikingtiden kom det en spesialisering mellom krigs- og handelsskip. Nå spredte skipsfarten seg også til fremmede havner, til Island og Amerika og langs den europeiske kyst ned til Konstantinopel.
Slagen var i vikingtiden en av Norges 279 skipreider. En skipreide besto etter gammel ordning av frie menn, som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip fullt proviantert for to eller tre måneder. Kravet til størrelse var til å begynne med 40 årer og et mannskap på opp i mot 100 mann.

Norsk skipsfart viste nedgang på 1300-hundretallet, ikke minst pga. svartedauen i 1349, men tok seg opp igjen på 1500-tallet

På1600-tallet kom det en periode med oppgang og ekspansjon. Etter den skånske frihetskrig i 1675-79 og fram til noe etter århundreskiftet er blitt kalt den første storhetstid for norsk skipsfart.
Neste oppsving kom etter 1814, spesielt etter at England opphevet Navigasjonspakten i 1849, og i siste halvdel av 1800-tallet var vi en betydelig seilskutenasjon. Tønsberg var på denne tid den største skipsfartsbyen i Norge.
Vi var sene med å innføre dampdrift, men blant de første til å benytte dieselmotorer. Derved hadde vi før 2. verdenskrig verdens mest moderne tank- og stykkgodsflåte og rangerte som verdens 3. største skipsnasjon. Norsk sjøfart ble derfor en meget viktig brikke i 2. verdenskrig.
Vår storhetstid som moderne sjøfartsnasjon opplevde vi egentlig fra midten av 1950-tallet og noen tiår fremover, inntil vi som nasjon innvilget oss så gode levekår at lønnsnivået ble for høyt.
Men norsk skipsfart lever like fullt videre, selv om utenriksfarten nå går under andre flagg og det knapt nok finnes norske sjøfolk tilbake i utenriksfart. Vi har nemlig en høyst oppgående skipstrafikk langs kysten. Vi har en betydelig ferge- og cruisetrafikk, og vi har fremfor alt offshoretrafikken, en vekstnæring både innen skipsbygging og operasjon, også utenfor Nordsjøen.(2013)
Seilskutetiden medførte en oppblomstring av skipsbygging i Søndre Slagen. Her var det rederivirksomhet, 4 beddinger og mange hadde sin arbeidsplass på sjøen. Sjøfarten preget området helt fram til slutten av 1900-tallet da sjøfartsæraen var over.
I en oversikt over de hus som fantes her i distriktet i 1960 finner man at i 60 % av husene bodde det sjøfolk og/eller hvalfangere, på Husvik hele 75 %. I tillegg kommer de som hadde sitt arbeid i landbasert sjøfarts- hvalfangstrelaterte virksomheter.


Hvalfangst

 

  

Venstre: Bildet er fra arkivet til Husvik historielag. Fra venstre ser vi Christian Salvesens transport- og fryseskip "Southern Raven", hvalkokeriene "Southern Venturer" og "Southern Harvester" og så Bugge og Krog Hansens hvalkokeri "Balaena", alle fortøyd til Jarlsø.

Høyre: Svend Foyn Bruns hvalkokeri "Pelagos" førtøyd til Helodden på Bogen

 

Etterat Svend Foyns første hvalfangstekspedisjon på Finnmarkskysten med «Sped & Fides» i 1864 ble en fiasko på grunn av uegnet fangstredskap, brukte han de neste 8 årene til å utvikle et fangstsystem for både å skyte og berge de store finnhvalene. Til dette trengte han dyktige smeder og en med kjennskap til saktebrennende krutt. Blant smedene var Christian Hancke Christophersen fra Husvik og Henrik Henriksen fra Nes. Den kruttkyndige var en sogneprest fra Stokke, Hans M. T. Esmark. I 1873 fikk så Svend Foyn sitt patent på hele fangstsystemet og Henrik Henriksen på selve hvalkanonen. Grunnlaget for moderne industriell hvalfangst var derved skapt.
Allerede fra selfangsttiden i 1840-årene og den senere virksomheten med både selfangst og hvalfangst i de arktiske områder var folk fra hele Tønsberg-distriktet engasjert. Men det store oppsvinget kom først med hvalfangsten i Antarktis. Den startet i 1904 med landstasjon i Grytviken på Syd Georgia og nådde de store høyder etter at kokeriene fikk opphalingsslipp fra 1925 og dermed kunne operere som integrerte fabrikkskip.
Familien Sørensen/Berntsen fra Husvik/Bogen var svært aktive i oppbyggingen av Tønsberg Hvalfangeri A/S og Søren Berntsen var første hvalfangstbestyrer på landstasjonen Husvik Harbour, da den ble opprettet i 1907, også den, på Syd-Georgia. Denne stillingen hadde han i mange år.
En av de mest avanserte ekspedisjonene etter 2. verdenskrig kunne bestå av rundt 20 fartøyer av forskjellige slag, mest hvalbåter, og i overkant av 1000 mann. Fra Vestfold var på denne tid hele 10 000 mann engasjert i selve hvalfangsten. I tillegg til dette kom de som var engasjert i tilknyttet virksomhet.
Det synlige tegn på hvalfangsten i vårt område var sommeropplagene av de store kokeriene ved Helodden, Husvik og Jarlsø.
Hvalfangsten var lukurativ for rederne og medførte gode lønninger til hvalfangerne. Ikke rart at mange hvalfangere kom nettopp fra Søndre Slagen. De bodde jo midt i smørøyet. Men overfiske og konkurranse fra planteolje medførte at hvalfangst i stor skala tok sin slutt i begynnelsen av 1960-årene. Dette kunne bidradd til stor arbeidsløshet, men sjøfarten og en blomstrende industri på denne tiden bidro til at alle fikk seg et nytt arbeidsted.


Hvalfangst i Oslofjorden



Finnhval fanget i Oslofjorden flenses på Helodden. I bakgrunnen Hvb "Imanuel" og Narverød gård


I 1890 foregikk det et stort sildefiske i Oslofjorden. Denne sildemengden trakk også en del hval inn i Skagerak og ytre Oslofjord. Skipsreder Carsten Henrik Bruun, Aker gård i Sem, drev i den tid hvalfangst på Finnmark-kysten, men bestemte seg nå til å anvende sin hvalbåt “Imanuel”, som om vinteren sto på slipp på Narverød, til fangst av hval i Oslofjorden.
På Helodden ble det i en fart lagd en flenseplass og et lite trankokeri. Fører og skytter på “Imanuel” var den dyktige fangstmannen Adolf Bang fra Narverød, og 1. november 1890 kom “Imanuel” slepende inn Valløy-gapet med den første hvalen. Dette medførte stor virksomhet på Bogen. Alt avfall ble brukt til gjødsel og spredd utover sognets jorder. Også andre hvalfangere satte inn sine båter i denne fangsten, noe som etter hvert bidro til stor misnøye p. g. a. lukt og forurensing i dette tettbygde området. Stasjonen ble derfor snart nedlagt og flensingen ble overført til Tenvik, hvor Svend Foyn hadde bygd opp en ny hvalstasjon etter brannen på Revodden på Kaldnes. Hvalfangsten i Oslofjorden fortsatte fram til midten av 1890-årene.


Industri utenom Jarlsø


Familien Christophersens industrivirksomhet på Husvik, Nes og ved Råel


Verkstedet på Husvik i 1912. Den nærmeste bygning er kjeleverkstedet. I bakgrunnen til venstre ligger maskinverk-stedet. Bak disse bygningene ligger smia, støperiet, den elektriske kraftstasjon og et par andre bygninger. Til høyre for disse bygningene ligger kontorbygningen.


M. Christophersen - Jernstøperi & Mek. Verksted, Husvik
Smed Mathias Christophersen grunnla denne bedriften på Husvik i 1857. Fra sin smie leverte han beslag og annet smiearbeid til seilskipsverftene. Etter hvert som hvalfangsten på Finnmark og i Skagerak tok til ble virksomheten utvidet til å omfatte kokeriutstyr, oljebeholdere, tørkeapparater m. v. til fangststasjoner, fangstutstyr til hvalbåter samt reparasjon av båter og utstyr utenfor fangsttiden. Verkstedet ble utvidet og modernisert. Det fikk flere verktøymaskiner og til slutt også et jernstøperi. Mathias Christophersen bidro sammen med Henrik Henriksen til utviklingen av Svend Foyns granatharpun. Han leverte også alt utstyr til Svend Foyns landstasjon i Tenvik i 1891etter at Revodden hadde brent ned i desember året før.
Det meste av arbeidet ved verkstedet ble utført i vintertid mellom fangstsesongene. Mange av arbeiderne ved verkstedet dro gjerne på hvalfangst om sommeren. Christophersen selv var bestyrer på en av Svend Foyns landstasjoner i Finnmark. VedMathias Christophersens bortgang ble virksomheten midlertidig nedlagt


Chr. H. Christophersen - Jernstøperi & Mek. Verksted, Husvik
Christian Hanche Christophersen overtok sin fars, Mathias, bedrift i 1904. Som ung arbeidet han på verkstedet hos faren. Han gikk til sjøs og farte senere en tid som maskinist. Deretter var han hvalfangstbestyrer ved landstasjoner i Finnmark, på Færøyene, i Irland og i Canada. Han foretok også reiser for å undersøke hvalfelter og anla flere landstasjoner. Om vinteren ledet han verkstedet på Husvik. Dette hadde, som i farens tid, hvalfangstutstyr som spesialitet. Verkstedet innredet flytende kokerier, reparerte hvalbåter, leverte presskjeler for koking av hvalkjøtt og tørkeapparater for kjøtt og guano.
I 1912 kjøpte Christophersen Jarlsø og der satte han i 1913 i gang et skipsbyggeri, hvor det ble bygd stålskip på opp til 1200 tonn. Og dette var starten på industrvirksomheten på Jarlsø. Arbeidsstyrken var på den tid ca. 50 mann. 
Da hvalfangsten ble flyttet til Antarktis, ofret Christophersen seg helt for verksteddriften og ledet denne til verkstedet på Husvik ble solgt i 1915 til A/S Jarlsø Verft. Dette selskapet flyttet også Husvik-bedriften over til Jarlsø. 


A/S Nes Mek. Verksted
Mathias Christophersen, sønn av Christian, arbeidet etter endt teknisk utdannelse først i sin fars bedrift på Husvik. Da bedriften ble solgt startet han i 1915 sitt eget firma under navnet A/S Nes Mek. Verksted. I 1916 kjøpte han den store gården Søndre Nes og satte i gang med bygging av stålskip. På verkstedet ble det bygd stålskip på opp til 1000 tonn. I 1921 ble bedriften nedlagt og eiendommen solgt.


M. Christophersen A/S Mek. Verksted
Fra 1921 til 1928 drev Mathias Christophersen som teknisk konsulent og oppholdt seg i denne tid mange år i Frankrike og Sør-Afrika.  I 1929 startet han M. Christophersen A/S Mek. Verksted og satte i gang harpunfabrikasjon på sin tidligere eiendom på Søndre Nes. Senere ble bedriften utvidet til også å levere annet hvalfangstutstyr som granater, blokker, maskindeler etc. Etter noen år brant verkstedet ned og en ny moderne fabrikk ble bygd på Snippen ved Råel. Her fortsatte driften til krigen begynte i 1940. Da det nå ble stopp i alle hvalfangstleveranser var det meningen å legge om bedriften til annen produksjon. Tyskerne forlangte imidlertid at den skulle baseres på krigsleveranser. Dette satte Christophersen seg imot og for å slippe å bli tvunget, solgte han fabrikken som senere gikk over til annen virksomhet. Christophersen drev siden som teknisk konsulent for forskjellige hvalfangstrederier. Han planla, konstruerte og oppførte bl. a. nye hvalfangststasjoner i Spania, Afrika og Australia. Da Christophersen plutselig døde i 1958 holdt han på med forberedelser til en ny hvalfangststasjon i Stillehavet. 


Berg-Olsen Båtbyggeri


Lystyaght "Rav", 38 fot, bygd på Berg-Olsen båtbyggeri i 1939 etter tegninger av Furuholmen.


Berg-Olsen Båtbyggeri er et navn som klinger godt i alle trebåtentusiasters ører. Byggeriet ble startet i 1917 i Nordbyen i Tønsberg av Hans Berg-Olsen, men ble flyttet til Søndre Nes i 1938 hvor han også bygde sin privatbolig. På det meste var det 14 mann ansatt i båtbyggeriet som var i virksomhet fram til 1980-tallet. Alt i alt ble det levert 482 trebåter. Berg-Olsen døde i høy alder, men var til det siste å se i sitt båtbyggeri.
Mange av båtene ble bygd etter tegninger fra legenden Richard Gustav Furuholmen, og de to hadde i mange år et tett samarbeid. Båtene fra Berg Olsen var landskjent for særdeles god finish og kvalitet. Furuholmen var derfor opptatt av å få sine konstruksjoner bygd nettopp på dette båtbyggeriet.
Sammen leverte de mange flotte båter i varierende størrelser og til flere formål. Bla. ble det bygget oppsynsskip til Svalbard og flere "runabouts" til båtrace. Berg Olsen var selv aktiv i båtsportmiljøet. Skipsredere var også hyppige kunder hos Berg-Olsen. Han bygde sågar båt for Sonja Hennie, en båt som ble sendt til henne i USA.



Produksjonsbygget i 1945 i treverk


Historien om sanitetsbindet «Saba» begynte i Søndre Slagen utenfor Tønsberg i 1945. Dette året etablerte  Arne Gravdahl og Gunnar Nissen Brager A/S Saba 0g begynte produksjonen av damebind og cellofanbånd i et heller beskjedent lokale på Øvre Råel.
Til tross for flere konkurrenter på markedet, klarte Gravdahl og Nissen Brager, etter hvert å utvikle et bind som fikk en epokegjørende utvikling. Virksomheten ble stadig utvidet, og etter en brann i mars 1952 investerte man i ny maskinpark i nye produksjonslokaler.  En ny produksjonsmetode resulterte i et gjennombrudd i 1954 da Saba klarte å fremstille et sanitetsbind av en helt ny og unik kvalitet og vesentlig bedre enn konkurrentenes produkter. Dette ga stor optimisme for fremtiden. Det nye bindet ble lansert som ”Saba de-Luxe” - bindet med bomull.
Drivkraften i dette banebrytende arbeidet var Arne Gravdal i samarbeid med teknisk begavede Sverre Syvertsen som i 1948 ble ansatt som bedriftens verksmester

I årenes løp skjedde en rivende utvikling. På 1950-tallet hadde virksomheten 15 ansatte i produksjonen, derav 10-12 kvinner.  Salget økte betydelig; fra 400.000 10-pakninger i 1954 til ca. 4,5 millioner 10-pakninger i 1960. I 1961 var det 90 ansatte ved bedriften.
Etter hvert ble større produksjonslokaler oppført, og produktspekteret ble gradvis utvidet til å gjelde flere artikler innen personlig hygiene.
I 1961 inngikk man en samarbeidsavtale med Mølnlycke-konsernet i Gøteborg. I første omgang gjaldt dette en lisensavtale som ga Saba A/S enerett til import og salg av ”ob” i Norge. Året etter ble det inngått en avtale om produksjon og salg av bleier. Konkurransen i markedet økte jevnt og samarbeidet førte til en stadig sterkere integrasjon mellom de to partene. I 1968 så ledelsen i Saba ingen annen utvei enn å selge virksomheten til Mølnlycke AB i Gøteborg. Saba ble etter hvert delt inn i 4 divisjoner i Tønsberg: Konsumentdivisjonen (markedsføring), sentraladministrasjonen (personal- og økonomiavdeling), produksjonsdivisjonen og engineeringsdivisjonen. Men til tross for et utfordrende marked var bedriften i 1985 en av de betydeligste bedriftene i Tønsberg-distriktet med hele 700 ansatte, vesentlig kvinner. Men fra da av gikk det tyngre. I 1996 tok SCA (Svenska Cellulosa Aktiebolaget) over Mölnlycke, og dermed også SABA. Engineeringsdivisjonen ble solgt til et italiensk firma omkring 2000.

I 2002 ble fabrikken lagt ned. I 2007 ble hovedkontoret flyttet fra Tønsberg til Oslo, men en historiebevisst ledelse samt engasjerte ansatte har bidratt til at bedriftens historiske arkiv er blitt tatt vare på i Vestfoldarkivets magasin. Det bør for øvrig nevnes at bedriften fortsatt lever i beste velgående og har en omsetning på godt over en milliard kroner. Navnet er i dag SCA Hygiene Products og produktene som markedsføres er bl.a. Libero, Libresse, Tena, Tork og Edet.”  

Lokalene på Råel leies nå (2014) ut til idrettsaktiviteter, lagerhold og diverse næringsvirksomhet.


     

Produksjonsbygget etter brannen i 1952, nå i murverk              I dag er det opprinnelige produksjonsbygg kontorbygg


Foto: Google Earth. Slik det hele utviklet seg med haller og bygninger på hver sin side av Narverødveien. Bygget midt på til venstre er det opprinnelige produksjonsbygget i murverk fra ca.1952