Flere andre virksomheter, private så vel som offentlige, satte også sitt preg på Vallø. Nedenunder har vi omtalt noen av dem:

Vallø Skibsbyggeri

-  Vallø Vat- Pap- og Uldfabrik

-  Vallø Glasverk

-  Offentlig virksomhet

-  Handelsvirksomhet

-  Sjøfart- og havnevirksomhet


Vallø skipsbyggeri


Foto: Slottsfjellsmuseets arkiv. Bark "Wilhelm Tell" bygd på Vallø 1851.

 

Skipper og vertshusholder på Vallø Lars Solberg Bulls sønn, Skipper og skipsreder Anders Berg Bull (1813 - 1877), anla en skipsbedding på Saltverkets eiendom i 1850. Denne lå mellom tapetfabrikken og Vallø båtforenings småbåthavn. I april 1851 gikk det første skipet av stabelen. Det var briggen "Wilhelm Tell" som senere forliste ved Tønsberg Tønne. I "Tønsbergs Tidende" skrev man at navnet antagelig var ment som "en Opmærksomhed mod de paa Værket boende Schweitzere, hvilke ogsaa bleve meget forbausede og bevægede".
Senere ble det foretatt reparasjoner på skip, og det ble bygget nok et skip, "Tre Brødre", for A. B. Bull. I disse årene beskjeftiget verftet en mester og 20 - 30 mann. I 1860 ble verftet nedlagt, og Bull flyttet virksomheten sin til Kaldnes og fortsatte å bygge skip i stor stil. Blant annet så verdens første tankskip dagens lys på "Bulleverven". Anders Berg Bull ble senere ordfører på Nøtterøy.


A/S Vallø Glasverk


En samler/selger av garnkuler/garnflotører, Vebjørn Fiksdal, fant i 2005 denne svært skjeldne garnflotøren hos en fisker i Skodje kommune i Møre og Romsdal, kjøpte den og solgte den til en samler i USA, som fremdeles har den. Mer om dette kan leses på - bestnorwegian.com/glass-fishing-floats.html


Ernest Christopher Frølich (beskrevet under undermenyen Industristedet - Historikk) kjøpte det som var igjen av Vallø Saltverk med hovedgård og deler av Stormyr i Slagen av Peter Tscudi i 1873. Han var en vellykket forretningsmann med mange ideer og valgte å etablere et glassverk på Vallø.

I 1860-70 årene var det en voldsom økning i bryggerivirksomheten i Norge. En følge av dette var en konstant mangel på flasker. Importen av luksusvarer økte betraktelig bl. a vin på flasker. Det var høykonjunktur og tilgangen på kapital var god.
Frølich fikk dannet aksjeselskapet A/S Vallø Glasverk 18. april 1874 med bl. a Wedel Jarlsberg blant interessentene. Frølich ble selskapets adm. dir.
Vallø var ideell for plassering av et glassverk, hadde sentral beliggenhet, ypperlig havn, tilgang  på boliger og nærliggende torvmyr for brensel til smelteovnene. Bygninger ble rustet opp og nye bygd.
Det var god tilgang på arbeidskraft, men håndverkere måtte hentes fra Sverige. Dermed startet det nå også en svenskeperiode på Vallø. Snart beskjeftiget anlegget ca. 80 ansatte og om sommeren også 30 arbeidere oppe på Stormyr. Kvaliteten på glassvarene var høy og man mottok både sølv- og bronsemedalje på verdensutstillingen i Paris i 1875. Produksjonen gikk som planlagt og i 1978 var man oppe i 7000 flasker om dagen. Som vist på bildet ovenfor, produserte de også garnkuler.
Men like etter at glassverket startet opp gikk det mot lavkonjunktur i Norge. I Norge var det dessuten etter hvert blitt mange glassverk. Konkurransen var stor og prisene falt. Det ble også ustabilitet i bemanningen og det meste av produksjonen gikk til lager. Situasjonen ble uholdbar og i 1889 erkjente de seg konkurs og overlot A/S Vallø glasverk til skifteretten.
Glassverkets bygninger kom til å stå tomme i mange år framover. Deretter ble glassverket solgt og videresolgt uten at dette medførte noen betydelig virksomhet på Vallø. Men i 1899 ble restene av glassverksområdet og bygninger ervervet til oppføring av et oljeraffineri.


Vallø Pap- Vat- og Uldfabrik (Vallø Fabriker)


Vallø Fabrikers verksbygninger. Fra firmaets første brevark.


Eduard Fett (f. 1849 i Hamburg, d. 1911 i Kristiania) startet sin forretning i Gøteborg i 1871, 21 år gammel. Deretter åpnet han en filial i Kristiania. På Valløy kjøpte Fett saltkokedelen av saltverket fra Peter Tschudi i 1873 og anla Vallø Pap & Uldfabrik sammen med sin fars gamle venn Fredrik L. Culmse (f. 1811 i Roskilde) som bestyrer. 
Til fabrikken på Vallø, også kalt Vallø Papirfabrik, ble det kjøpt inn diverse maskiner, det ble anlagt tørkerier for ullpapp, bokpapp og forskjellige slags grovere papir samt en impregneringsenhet for takpapp (den første i Norge). Til en shoddyfabrikk (shoddy er en betegnelse for gjenvunnet ullmateriale fra opprevne filler) ble det anskaffet en shoddymaskin fra England. Fett fikk med seg flere erfarne arbeidere fra Sverige. Fabrikken sto ferdig til å begynne driften sommeren 1874. Den sysselsatte da 20 arbeidere.
En tapetfabrikk ble satt i gang i 1880-årene. De første tapeter ble trykt med håndkraft, en sen og omstendelig prosess. På Valløy ble den første maskin for trykking av tapeter installert i 1885. De finere tapeter ble fortsatt fremstilt ved håndkraft. Fabrikken vokste hurtig, og nye maskiner ble anskaffet. 
29. mai 1889 kokte en gryte med tjære til asfaltpapp over og forårsaket en storbrann som førte til at alle bygningene ble totalt ødelagt: Vatt- og pappfabrikken, shoddyavdelingen, tapetfabrikken og arbeiderboligen.   
Sommeren 1890 var en ny og tidsmessig fabrikkbygning av teglstein i to etasjer med moderne utstyr oppført. Nå kunne tapetfabrikken levere henimot 80 forskjellige mønstre. På to såkalte 4-trykkmaskiner kunne man daglig tilvirke ca. 3 000 ruller tapet. Det ble også anskaffet en 8-trykksmaskin, som kunne trykke tapet med 8 farger på en gang. Produktene ble solgt i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Selv om bedriften var assurert, ble den økonomiske belastningen for stor for Fett. Han solgte bedriften, men fortsatte som disponet inntil han sluttet i 1893 og dro tilbake til Kristiania.


 Offentlige etater og vesen


Poståpneri på Vallø
Før 1881 var det stor postgang over Vallø. Mesteparten av Tønsbergs post kom sjøveien og gikk over Vallø poståpneri eller postekspedisjon som det het. Fra Vallø ble posten sendt videre med skysskarer til Tønsberg. Da Vestfoldbanen kom i 1881 ble posten for det meste sendt med denne og mengden over Vallø sank betraktelig, og fra da av ble postekspeditøren betraktet som poståpner.
Telegraf/telefon
Til Vallø ble det lagt telegraflinje i 1858, og telegrafstasjonen ble åpnet samme år. Dette var til stor fordel for både industrien og skipsflåten som lå i opplag ved Jarlsøy og Valløbukta, men etter industriens sammenbrudd i slutten av 1890-årene vedtok herredsstyret at telegrafstasjonen skulle nedlegges og at det skulle opprettes en telefonstasjon i stedet. Denne ble snart nedlagt pga. for få abonnenter
Losstasjon
Vallø losstasjon ble opprettet i siste halvdel 1800-tallet og sorterte under Horten losoldermannskap. På losstasjonen bestyrte losoldermannen loskassen og her innkasserte han 20% av hver av losenes inntekt. Konkurransen blant losene var hard, og de lå ofte langt ute i fjorden for å kapre skuter.
Tollstasjon
Tollstasjonen kom i 1777 og hørte til under Tønsberg tolldistrikt. Ved tollstasjonen var det flere tjenestemenn. Vallø tollstasjon var en gammel tømmerbygning på 6 værelser og kjøkken. Dette var bolig for stasjonsbestyreren og i sidebygningen var det vaktstue og en leilighet på 3 rom og kjøkken. Under bombingen i 1945 ble tollstasjonen totalt ødelagt, og 1. januar 1958 ble virksomheten nedlagt.
Skole
Den første skolen vi kjenner til på Vallø var "Bruks-skolen" eller "Saltverk-skolen". Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også "Glassverksskolen". Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød.
I 1908 ble det opprettet småskole på Vallø i leide lokaler, og i 1912 besluttet skolestyret at Vallø skulle bli egen krets, og at ny skole skulle bygges. Oljeraffineriet ordnet med tomt og innvielsesfest.
Vallø skole hadde i 1940 - 41 tilsammen 79 elever, men i 1942 ble skolen nedlagt etter at tyskerne overtok bygningen. Barna ble overført til Husvik og Presterød. Vedtaket om nedleggelse ble stadfestet av skolestyret i 1946.
Bibliotek
Det første biblioteket var Vallø Arbeiderforenings bibliotek. I 1905 hadde biblioteket 20 lånere, og det første halvåret var det 286 utlån til medlemmene av arbeiderforeningen. Femtende november 1912 skiftet navnet til Vallø folkebibliotek, og lånerlisten hadde etter hvert øket til 38. Biblioteket fikk bidrag både fra staten, kommunen, tapetfabrikken og raffineriet. Virksomheten opphørte i 1945.


                                                   Handelsvirksomhet


     

          Bullgården, Lorenzgården, Kongsteingården                                                       Knoffegården

 

Med sin industrielle virksomhet, betydelige befolkningsantall og hyppige skipsanløp lå det godt til rette for handel på Vallø. Men Tønsberg hadde jurisdiksjon på handel, beskyttet sine kjøpmenn og hindret at nærdistriktene kunne drive slik virksomhet. Det var dessuten et krav at man skulle ha eksamen fra en handelskole. Derfor måtte den småhandel som likevel forekom drives i det skulte. Med Vallø Saltverk, som hadde utstrakt forbindelse med utlandet, fulgte det naturligvis med en god del handel og dette førte til stor ergrelse og fortvilelse for kjøpmennene i Tønsberg.
Allerede i ca.1790 ble nåværende Kongsteingården bygd og benyttet til herberge.

Folketellingen av 1801 kan fortelle oss at allerede da drev 55 år gamle Erich Larsen et vertshus på Vallø. Han drev vertshuset til sin død i 1817. Vertshuset besto i 1837 av en hovedbygning, en drengestue og et bryggerhus.
Lars Solberg Bull søkte i 1841 om å få drive gjestgiveri og vertshus på Vallø. Da hadde han allerede bestyrt gjestgiveriet noen år, og fikk attest på at han hadde holdt ordentlig hus. Lars Solberg Bull hadde arvet eiendommen etter sin svigermor som var Erich Larsens 2. kone. Huset ble kalt Bullgården. Senere var det mange som drev både vertshus og brennevinssalg på Vallø. Fra 1860 var det også skysstasjon på Vallø.
Tillatt handelsvirksomhet på Vallø ble det ikke før en ny lov i 1842 friga handel på landsbygda. Men det tok tid før handel også  ble vanlig der.
 I 1879 ble Mathias Lorentzen gitt tillatelse til å drive landhandel i Bullgården, etterhvert kalt Lorenzgården. Deretter overtok hans sønn og fra 1922 var det Alf Lorenz Kongstein, etter hans død konen Kristiane Kongstein, som drev landhandel her. Bygningen ble fra denne tid kalt Kongsteingården. Siden kom det nye driftere, I dag er det bare boliger i bygningen.

Knoffegården ble bygd i ca. 1800 på saltverkets grunn og fikk senere sitt navn etter Jacob Hersleb Knoff som kjøpte gården av Ernest  Frølich i 1874. Gården ble solgt som gjestgiveri og landhandleri, men Knoff døde like etter og det var hans kone, som etter å tatt handelsbrev i 1876, fortsatte driften. Hvor lenge hun drev gjestgiveri og landhandel vites ikke, men i 1903 overtok John Odvar Tollefsen gården, anrettet boliger i hovedbygningen og drev kolonial- og landhandel i sidebygningen. Etter hans død i 1933 overtok sønnen, Thorleif, driften fram til bombingen i 1945. Både Knoffegården og butikken ble totalødelagt og hele familien Tollefsen omkom.  Det var i denne gården flest dødsfall under bombingen på Vallø i 1945.


                                                             Sjøfart

                                                                                            

     

Venstre: "Agnete", senere "Esso 3", bygd i 1914, solgt i 1959. Her vist med nøytralitets-markering under 1. verdens- krig.

Høyre: "Esso Valløy", bygd i 1971, solgt 1995.

Begge hadde sin hjemstedshavn på Vallø.


Vallø var på grunn av all industrivirksomheten også sterkt preget av sjøfarten, og det var flere av de mannlige beboerne som valgte sjøen som arbeidsplass. Noen ble kapteiner og endog redere.
Den beste seiler på Vallø var tremasteren «Høfding», ført av Valløkapteinen, senere skipsreder, Christoffer Zernichow, gift med den yngste Culmse (Vallø Fabriker). "Høfting"s reder holdt til i Moss. Ifølge Harry Fett var det å ta hyre med «Høfding» det gjeveste en Vallø-gutt kunne foreta seg. Om bord i det fartøyet ble ikke seilene revet i utide.
Sjøfolk på seilskuter var ofte lenge hjemmefra. De kunne være borte i hele 7 år og i enkelte tilfelle enda lenger. En ektemann, ifølge Harry Fett, kom etter 20 års seilas tilbake til hustru og for lengst voksne barn. Man sa han i Rio hadde noe tilsvarende, men søkte nå hjem til Vallø, til kone, barn og kirkegården.
Et annet kjent skippernavn på Vallø var Andreas Berg Bull. Han anla dessuten et skipsverft på Vallø, og her bygde han to av sine skuter (se ovenfor).

I senere tid er det nok skipper Ernst Andersen som er den mest kjente skipperen på Vallø. Han dro tidlig til sjøs, og seilte med seilskuter fram til han kom tilbake og fikk arbeid på Østlandske Petroleumscompagni (Esso), tok navigasjonskole og ble skipper om bord i «Agnete», etter forlengelse «Esso 3». Fartøyet fraktet emballerte petroleumsprodukter fra Vallø til Oslo både før, under og etter annen verdenskrig. Her var han fra 1922 til 1959, da landtransporten overtok. For langt og ikke minst prikkfritt sjømannskap mottok han Norsk Rederforbunds medalje.

 

 

                                                                                

                                                                                     Ernst Andersen


                                                    Havnevirksomhet              

Allerede på 1400-tallet søkte krigsskip og handelskuter nødhavn i Vallø-bukten. De kom også hit i forbindelse med kjøp av proviant transportert ut fra Tønsberg. Mange fartøyer lå også i opplag her om vinteren, spesielt i selfangst- og hvalfangsttiden.
I begynnelsen av saltverkstiden foregikk den meste av trafikken mellom Vallø og hovedstaden med småskuter, som foruten å ta med passasjerer, først og fremst fraktet salt.
På begynnelsen av 1800-tallet var ikke kanalen i Tønsberg farbar. Da Norges første dampskip "Constitutionen" ble satt i drift i 1827, gikk det ikke inn til Tønsberg, men til Vallø. Senere da kanalen var utgravd, ble det satt inn dampskipsruter mellom Tønsberg og Oslo. En av de første båtene var hjuldamperen "Bjørn Farmand" som trafikkerte Sandefjord – Christiania/Kristiania i årene 1855 til 1881. Et av anløpsstedene var Vallø. I 1883 var det 14 dampskipsruter som trafikkerte på Vallø. For å ta seg av denne trafikken hadde Vallø en fast dampskipsekspeditør. Senere inn på 1900-tallet dukket rutebåtene "Jarlsberg" og "Horten" opp, de også med anløp på Vallø. «Jarlsberg» var i fart helt fram til 1954.
Det var også daglige rutebåter mellom byen og Vallø med anløp på Husøy, Nes, Husvik og Narverød.
Også til utlandet var det fast forbindelse bl.a rutebåtene til England. Til Vallø kom det også store mengder post.
Carl Ludvig Gyldenstjerne de Roepsdorf, kalt «Greven», var av engelsk adelig familie. Han slo seg ned på Vallø som dampskipsekspeditør fra 1869 til sin død i 1915. Han var også postekspeditør fram til 1894. Bildet er tatt av Eduard Fett.
Under raffineritiden ble Vallø besøkt av store tankskip som kom med råolje og mindre fartøyer som hentet petroleumsprodukter. Under krigen var det også anløp av tyske ubåter og store krigsskip.
Varer ut fra raffineriet ble i begynnelsen fraktet i trefat inn til Oslo og ned langs kysten med seilskuter, deretter med damp- og senere diesel laste- og  tankskip. Kjente fartøyer fra den senere tid er "Agnete" som fraktet embalerte oljeprodukter inn til Oslo. Andre fartøyer var "Esso Oslo" m/3 lektere som i en av dem fraktet bitumen inn til Oslo (fra 1962) og "Esso Valløy" (fra 1971) som fraktet bitumen rundt hele kysten, også til Svalbard og andre Nordeuropeiske land