Vallø Saltverk (offisielt Det kongelige nordiske saltverk,

                      senere Det kongelige norske saltverk), Christians Verk,

                                  i daglig tale kalt Verket. (1739 - 1861)

 

                              Vallø Saltverk og havn sett fra Narverød. Foto etter fargekobberstikk av Heinrich August 

                                                        Grosch etter maleri av Vincent Stoltenberg Lerche

 

Etter å ha blitt gjort kjent med de ypperlige havneforhold og de store skogområder ved Vallø, sendte Kong Christian Vl den tyske Generaldirektør Baron Joachim Friderich von Beust til Vallø for å undersøke om stedet egnet seg til drift av et stort saltverk. Resultatet ble at ti tømmermenn med flere overordnede sammen med den første forvalter, Christian Gottlieb Crell, kom til Vallø i 1739 for å bygge saltverket der. Ettersom Danmark allerede var delvis avskoget nettopp pga salttilvirking, var det meningen at saltverket på Vallø skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Etter hvert ble det Nordens desidert største saltverk.
Omkringliggende gårder ble ervervet og bygging av enorme byggverk ble igangsatt, først og fremst de to store graderhusene. I tillegg kom det også kokehus, tørkehus, lagerhus, bøkkerhus, boliger osv. I graderhusene skulle saltvannet graderes dvs. gjennom avdamping ved hjelp av vind og sol øke saltgehalten i vannet (sohlen). Til dette store byggeprosjektet trengtes det så mye tegl- og takstein at det ble anlagt et eget teglverk inne ved dagens Heimdalskryss.
Det var nød i Norge da verket ble bygget og mangel på både mat og arbeidsplasser. Verket hadde derfor ingen problemer med å skaffe arbeidskraft. De strømmet til fra hele landet. Fra Danmark og Tyskland kom det folk som var kjent med selve håndverket. Arbeidere ble innlosjert i egne brakker og i gamle hus på Vallø og i omegnen. Dette var ikke minst for å få familier til Vallø. Dermed ble arbeiderne også bundet til verket på godt og vondt.
Produksjonen av salt kom så smått i gang i 1742, og i 1744 var søndre graderhus, kalt “Christianus Sextus” etter kongen, ferdigbygd. Full produksjonskapasitet ble det etter 1751 då også det andre graderhuset ble tatt i bruk.
Etter å ha gått gjennom graderhusene ble saltlaken (sohlen) ledet over til kokehusene hvor saltet ble krystallisert og deretter tatt opp og lagt i kurver til tørk.
De første 15 - 20 år var saltproduksjonen liten. Kvaliteten var heller ikke god, noe som medførte treg avsetning. Få ville ha Vallø-salt fordi det ofte var fuktig og klumpet, lite egnet til salting av fisk, men ypperlig til smørsalting pga. sin renhet. Kongen fastsatte eneveldig prisen, og når “bay-salt” (naturlig tørket havsalt) fra Frankrike og Portugal var billigere og bedre, var det ikke rart at folk foretrakk det importerte saltet. Dette ble imidlertid motvirket ved importrestriksjoner og pålegg om å kjøpe salt fra Vallø.
På Vallø ble det gradert bare i sommermånedene og i tørt vær. Om vinteren var det derfor ikke arbeid å få for de mange løsarbeiderne, og heller ingen lønn. Mer om dette under menyen: Vallø - Sosiale forhold.
Verket hadde i en periode vekslene forvaltere uten at dette bidro til noen bedring. Saltet hadde dårlig kvalitet, produksjonen var lav og vedlikeholdet misligholdt. Men endelig kom rette mann på rett plass.
I 1776 ble bokholder Jacob Lerche forfremmet til saltforvalter, og med ham inntrådte store forandringer i verkets drift og produksjonen ble mangedoblet. Han forsatte med å tilsette steinsalt fra England, noe som var tatt i bruk to år tidligere for å høyne kvaliteten. Hans innsats bidro til at kongen fikk store inntekter i årene fram til noen år før oppløsningen av det dansk-norske riket i 1814. Mer om Jacob Lerche under menyen: Vallø – Historikk.
Under Napoleonskrigen ble både produksjon og avsetning problematisk. Steinsaltet Lerche hadde blandet i sohlen fikk han ikke lenger importert, og eksporten til Sverige og Danmark stanset opp. Den nye norske stat, som hadde overtatt verket i 1814, var lite interessert i saltvtilvirkingen og verket ble slått konkurs i 1818. Lerche hadde da vært ansatt ved saltverket i 59 år, nesten 43 år som forvalter.
Fra 1742 til 1818 var det blitt produsert 1 066 523 tønner salt. Til dette var det benyttet hele 188 208 favner ved, noe som hadde medført til en vesentlig avskoging i distriktet.
Men etter 1814 var det slutt på statsmonopolet og private overtok etter hvert industriutviklingen.
I 1819 ble saltverket lagt ut på auksjon for å dekke pant pga. store lånopptak de siste årene. Et interesseselskap av Tønsberg-kjøpmenn, blant dem kjente navn som Carl Stoltenberg, Niels Otto Bull og N. J. Conradi, fikk tilslaget. De drev fram til de gikk konkurs i 1830. Mer om Carl Stoltenberg under menyen Vallø – Historikk.
Deretter overtok de to sveitserne Peter Blumer og Melchior Tschudi, og med dem ble det også en innvandring av sveitsere. De drev med en viss suksess fram til 1853. Da var det slutt med saltproduksjon på Vallø og i 1861 oppga de sitt bo. Ved en storbrann i 1865 ble mange av saltverkets bygninger ødelagt.

Foruten saltverket igangsatte Blumer og Tschudi brennevinsbrenneri, en ostefabrikk, kvernbruk og et bomullsspinneri. Etter nedleggelsen av saltverket fortsatte de med disse virksomheter i ennå noen tiår før det hele ble avviklet. Mer om Tschudi-familien under menyen Vallø - historikk
Ved nedleggelsen hadde Vallø Saltverk vært i drift i rundt 120 år. I alle disse årene hadde saltverket bare hatt 4 eiere; Den danske krone, Den norske stat, Interesseselskapet Stoltenberg, Bull og Conradi og Handelshuset Blumer og Tschudy.


   

Peder Balkes praktfulle maleri av Vallø Saltverk malt mot "Kujordet". Peder Balke er mest kjent for sine dramatiske, ofte spektakulære og ekspresjonistiske kystmotiver. Lite anerkjent på sin tid, men etter sin død regnet som en av våre fremste landskapsmalere.