Krigstid 1940 - 1945

 

 

Hverdagen på Vallø under 2. verdenskrig var vel ikke stort annerledes enn andre småsteder i landet - bortsett fra at på Vallø var det lille samfunnet bygd opp omkring Skandinavias eneste oljeraffineri.
Krigen kom til Vallø 9. april kl. 0530 om morgenen. Da kom det i land en liten tysk infanteritropp som, uten å møte noen vesentlig norsk motstand, beleiret raffineriet og tok direktøren som gissel. Tyskere var deretter stasjonert på Valløy helt fram til 8.mai 1945. Beboerne evakuerte Vallø, men de fleste var snart tilbake.
26. april kl.0030 ble Vallø bombet av et alliert fly, dog uten at det ble forårsaket noen vesentlige skader. Men dette satte skrekk i befolkningen. De evakuerte Vallø og ble borte i flere dager. Men arbeid og daglige sysler brakte dem tilbake. De fleste sørget imidlertid for ekstra overnattingssteder i nabodistriktet. Ettersom årene gikk uten flere bombeepisoder, valgte sivilbefolkningen etter hvert å bli igjen på Vallø selv om flyalarmen gikk, men straks den hørtes, søkte de beskyttelse i kjellerne. Besøkende forlot normalt stedet før mørkets frembrudd.
Selv om det etter hvert ble mange tyskere på Vallø, lot de stort sett sivilbefolkningen få være i fred. Bortsett fra mars 1944. Theodor Hansen fra Bogen ble skutt og drept da han skulle ut for å fiske og misforsto en advarsel fra en tysk vaktsoldat. Og dette var en farlig tid. Selv små demonstrasjoner, som å bære rød topplue eller binders, kunne medføre fengselsopphold og illegalt arbeid kunne ende med dødsstraff. Flere måtte flykte til Sverige, også noen fra Vallø.
På Vallø ble det bygd opp et omfattende luftvern, med to batterier ved kapellet og ett i vest og ett i øst på selve halvøya samt ett ute på batteriodden. Under hele krigen var det stasjonert mange tyskere, opp til 90, på Vallø, mange østerrikske soldater. Hit kom også mange russiske fanger. De deltok i oppbygningen av forsvarsverk og bygninger. De fleste ble imidlertid holdt i forvaring utenfor stedet, men marsjerte mellom de forskjellige arbeidsplassene. Hva man ikke visste om under krigen, var at ute på Mellom-bolæren ble det i 1943 opprettet en dødsleir for russiske fanger med smittsomme sykdommer. Svært få overlevde dette helvetet, og da de kom hjem til Russland igjen, møtte det dem en ublid skjebne. De ble sendt til russiske leirer for tvangsarbeid.
Etter hvert måtte man på Vallø som ellers i landet tilpasse seg den nye situasjonen med knapphet på alle varer, rasjoneringskort, blending, påbud og forbud, lover og reguleringer, overvåking og passersedler. Biler og radioer ble inndratt, Men for krigsgenerasjonen bidro dette til en blomstring av kreativitet og oppfinnsomhet, ikke minst innen selvberging. Byttehandelen florerte. Hager ble gravd opp og beplantet med poteter og grønnsaker. Garasjer og skjul ble tatt i bruk til hønsehus og kaniner i bur. Av kaninene ble det ikke bare mat. Skinnet ble benyttet til kledelige og varme plagg. Sofatrekk og sengetøy ble sydd om til fine plagg og stopping og lapping bidro til gjenbruk. Strikking med opprekningsgarn var utbredt. Husmødrenes innsats i denne vanskelige tiden var uvurderlig. Men til tross for all oppfinnsomhet, det var knapphet på alt.
På raffineriet ble hovedgården tatt i bruk til felles grisehold. De hadde også høner og ender. På Torgersøya gikk det sauer og beitet hele sommeren. Raffineriet sørget også for felles kjøp av diverse fiskevarer og hadde kontrakt med en bonde om kjøp av poteter. Privatfisket i fjorden bidro også til et slunkent mathold. Både raffieriet og tapetfabrikken arrangerte bærturer med vedhogst for sine ansatte.
Offentlige arrangementer under krigen var sterkt begrenset, men på bedehuset fikk misjonsforeninger ha sine møter. Indremisjonen arrangerte også opplegg for barn og ungdom. Høydepunktene på bedehuset var basarene. Forøvrig fikk barna leke fritt på områder utenfor kanonbatterier, forlegninger og fabrikkområder. Ettersom tyskerne inntok stedets skole til eget bruk, ble undervisningen overført, først til Presterød skole, deretter til Husvik skole.
At dette viktige forsyningsstedet til den tyske krigsflåten ikke ble bombet under denne lange krigstiden, var det mange som undret seg over. Men da raffineriet omtrent var tømt for olje og bare 13 dager gjensto til frigjøringen, var det få, om noen, som trodde at det ville bli noen bombing. Svært få dro ut av Vallø den kvelden for å sove på sine trygge steder. Besøkende, som alltid hadde passet på å forlate Vallø tidlig på kvelden, ble igjen akkurat denne kvelden. Flere omkom.
For 25. april 1945 kl. 2330 startet et ufattelig bomberegn fra over hundre store engelske bombefly. Først en gang så en gang til. Av ca. 400 hundre sivile var det 50 personer som omkom på Vallø og dessuten 3 personer i en bolig over sundet på Bogen. En god del av bebyggelsen og tapetfabrikken ble utradert, resten av bebyggelsen ble mer eller mindre ramponert. Raffineriet fikk også betydelige skader. Så da landet bare få dager senere var i fredsrus, var Vallø og omegns befolkning i dyp sorg.