Vallø sett fra Jarlsø: Venstre: Hovedgårdområde. Midt på: Raffineriområde. Høyre: Batteriodden
Lørdag før påske tok jeg en tur ut på det nyåpnede Esso-området på Vallø. Det første jeg kom til var to plakater som ga en innføring i hva som en gang hadde vært på området. Først et kjempestort saltverk som strakk seg over hele halvøya, senere Nordens første oljeraffineri som bredte seg ut over søndre halvpart.
Deretter var det å vandre gjennom den åpne porten og inn på hovedgårdområdet. Til venstre er det en samling av flere gamle trær som en gang var del av en praktfull park med en stor ande/karpedam. En plakat markerer dammen, som det ennå er spor etter. Her er også en flott allè med trær på hver side. Den førte opprinnelig fram til hovedgårdens østre fløy. Herfra kan vi også skue den flotte Vallø kirke med 300 plasser, innviet i 1782 samtidig med Forvaltergården og bygd som langkirke i Ludvig 16-stil.
På motsatt side rett inn for porten ser man en rekke med gamle trær. Her gikk veien fram til hovedbyggets inngang og til vestre fløy. Noen av trærne er noe forkrøplet og står der som tause vitner til den tragiske bombingen for 75 år siden, den siste strategiske bombingen i Europa, bare 14 dager før frigjøringsdagen.
Midt ute på grassletten foran oss ser man en avlang stein. Den er del av trappen som førte opp til hovedbygningens staselige inngangsdør. Et par plakater viser historien til selve hovedgården med hovedbygg, fløyer, låve og et indre gårdsrom. Dette var opprinnelig Vallø Forvaltergård, senere kalt Herregård og Hovedgård.
Foran meg nå ligger et goldt landskap, nærmest en ørken av hardvalset sand og grus, behagelig å gå på. Her var det fra 1899 og frem til 2001 et stort oljeraffineri, Nordens eneste helt fram til 1961. Nå valgte jeg først å gå opp på en hevning til venstre. Her er det fri utsikt til sjø, landområder og øyer. Mot syd ser man Torgersøya og Ormø, mot vest Jarlsø, Husvik, Narverød og Bogen.
I motsetning til ørkenområdet, som man nå befinner seg i, ser man herfra også rett fram til den frodige Batteriodden, Prinds Christians Batteri. Mesteparten av tiden er den landfast. Men ved høyvann kan den bli en litt vanskelig tilgjengelig øy.
Vel, i dag er det lavvann og derved greit å komme dit ut. Og nok en gang befinner man seg på et historisk sted. På tavlen ved treet til venstre finner man at fra 1808 til 1814 var her et kystfort med 9 kanoner for å beskytte Vallø Saltverk mot svensk og engelsk kapervirksomhet under Napoleonskrigen. Etter 1814 ble kanonene fjernet og med tiden ble det hele tilgrodd, dog tatt i bruk av tyskerne en periode under 2. verdenskrig for deretter igjen å forfalle. Men fra 1985 til 1989 ble Batteriodden restaurert av «Prinds Christians Batteries venner» og bragt tilbake til fordums forsvarsverk, dog begrenset til tre kanoner. De er autentiske fra rundt år 1800 og utlånt til Tønsberg kommune fra Marinemuseet i Horten.
Etter at venneforeningen nedla sitt arbeid ble ansvar for driften av Batteriodden overført til Vallø & omegn Historielag som nå sørger for å holde det pent og ryddig og arrangere omvisninger. Eventuelle reparasjonsarbeider på kanonene utføres av Tønsberg kommune.
Etter fire års avstenging er nok stedet svært så gjengrodd, og kanonene er demontert for at Tønsberg kommune skulle kunne gjøre de nødvendige reparasjoner av lavettene. Men i løpet av våren vil odden bli brakt tilbake til et severdig kystfort igjen, sannsynligvis det eneste av denne type som er åpent for publikum i hele Europa. Selve odden sammen med om lag halvparten av Vallø eies i dag av Esso.
Etter å ha slappet av ute på odden, gikk jeg nå tilbake langs det vestre strandområdet hvor saltverkets over 600 m. lange søndre graderhus en gang strakk seg helt fra nordenden av Esso-området ved dagens næringspark, tidligere Vallø Tapetfabrikk, og helt ut til Batteriodden. Her er det også en fin liten odde. Videre gikk jeg forbi noen forblåste furutrær som er rester av et skogholt som ble plantet etter at raffineriet var fjernet.
Like etter kom jeg fram til et par gamle forgrenede seljetrær. Akkurat nå er de fulle av nyutsprungne puselabber. Og så, litt bortenfor står det tre trær for seg selv der ute i ørkenen. De må jeg se utsprungne blader på før jeg kan se hvilken tresort det er. Trærne sto engang mellom raffineriets kontor/laboratoriebygg og verkstedbygg.
Deretter bar det videre tilbake til parkområdet igjen og litt mer kikking på trærne der.
På veien ut fra parkeringsplassen ser man til venstre museet til Vallø & omegn Historielag. Her inne kan man beskue flere veggsamlinger med tekster og massevis av bilder om industri, bombetragedie og folkeliv på både Vallø, i omegnen og på de nære øyer. Her er også mange gjenstander bl.a. en stor forreven del av en sprengt 1000 punds bombe. En monitor viser løpende en animasjon av saltverket.
Museet, som nylig er oppgradert, er imidlertid i dag dessverre stengt p.g.a. koronatiltak. Men når man igjen kan bevege seg fritt, er museet åpent hver søndag fra kl. 1200 til 1500 og det med fri entré, guiding og mulighet til å kjøpe seg en kaffe og vaffel. Her vil også være lokalhistoriske bøker, DVD-er og hefter lagt ut for salg.
I mellomtiden får man nøye seg med å studere det hele på vallohistorie.no. Her er det faktisk mye stoff og mengdevis av bilder, også fra aktuelle begivenheter.
Tormod Pettersen
