Vallø Saltverk besto av to hovedkomponenter, graderhusene, hvor man hevet saltgehalten ved naturlig avdamping og kokehusene hvor man utkrystalliserte saltet. Uttrykk som ble benyttet var det tyske sohlen for saltlaken, antall graderble benyttet forsaltgehalt i laken. (1 grad er lik 1 %). Gradering var navnet på prosessen som hevet saltgehalten.
Råstoffet på Vallø var sjøvann pumpet opp fra bukten. Saltgehalten i dette var liten, varierte fra 1,5 til 4 %, og forbruket av brensel ville blitt uforholdsmessig stort om vannet ble kokt som det var. Derfor ble det bygd to enorme graderhus for gradering av sjøvannet. Husene var 10 m brede, 10 m høye og henholdsvis 580 og 620 m lange. Sammen med kokehusene strakte hele anlegget seg 1,2 km (rett linje) fra dagens kapell og helt ut til batteriodden.
Byggene hadde åpne langvegger, men overbygd med tak. Hvert av husene var inndelt i seks seksjoner med kummmer opp under mønet og kasser i bunnen. Mellom kummer og kasser var det montert to porøse sildreveggerav slåpetorn, einebær og nypekvister bundet tett i tett fra bunn til topp (se tegning nedenfor).
Sjøvannet ble brakt opp til under mønet i hvert av graderhusene og over i den første kummen. Pumpene som ble benyttet var i første omgang manuelt drevet, deretter ved hestevandring (hestekunst), senere supplert med vindmøller. Fra kummenrislet saltvannet nedgjennom kvistbuntene hvor vind og varme sørget for en viss fordamping for så å bli samlet opp ikassen under. Deretter ble sohlen sendt opp i neste kum for ny risling. Slik fortsatte fordampingsprosessen, som naturlig nok var væravhengig og stengt om vinteren, fram til siste kasse hvor saltgehalten var kommet opp i 20 – 30%, og ved tilsetning av steinsalt i sohlen opp til 40%. Herfra ble sohlen ført i rør inn til kokehusene.
